Vi er en familie på fire, som for første gang har vært på sommerferie med BPA. Vi reiste med to assistenter, og vi var både spente, nervøse og veldig gira før avreise. Vi håpet virkelig at det skulle gå bra. Turen gikk til Side i Tyrkia, hvor vi skulle bo på et stort familiehotell som er tilrettelagt for at barnefamilier skal kunne kose seg.
Vår eldste datter på 9 år er alvorlig utviklingshemmet, autist og har en sjelden genmutasjon. Hun trenger oppfølging hele døgnet, og selv om hun har utfordringer med det kognitive, er hun veldig aktiv og flink til å gå, løpe og hoppe. Dette skaper utfordringer, siden hun ikke tenker på konsekvenser. Hun
løper dit hun vil når hun selv føler for det, og derfor må hun ha noen som passer på henne hele tiden, spesielt på en flyplass.
Med hjelpemidler som vogn, klær, bleier, medisiner og noen kjente leker og litt tørr mat som knekkebrød og tubeost, er det rett og slett umulig for oss å reise på utenlandsturer uten hjelp – vi har rett og slett ikke nok hender.
Det er ofte slik at autister har et begrenset utvalg av mat de liker. Når vi skal til utlandet, hvor man ikke har tilgang til maten barnet er vant til, må vi ta med mat hjemmefra. Vi endte opp med tre store, stappfulle kofferter, tre store håndbagasjer og en stor vogn.
Vår datter har også hypermobile ledd, noe som gjør at hun kan få smerter i muskler og ledd. Derfor er hun avhengig av å hvile seg i vogna innimellom, noe som betyr at en voksen må trille vogna.
Selve reisen, tur/retur, er én ting, men man skal jo være sammen store deler av døgnet en hel uke. Vi hadde et møte med assistentene noen dager før avreise for å avklare forventninger. Det var et fint møte og vi fikk lagt en liten plan. God kommunikasjon er viktig, slik at vi kan håndtere situasjoner som måtte oppstå.
Å gi konkrete oppgaver til assistentene fungerer godt. Da vet vi at oppgavene blir gjort, og vi slipper å tenke på det, mens assistentene vet hva de skal gjøre. En av assistentene fikk ansvaret for bagasjen til innsjekken, mens den andre tok ansvaret for det ene barnet. Da slapp vi foreldre å stresse rundt på flyplassen og prøve å delegere oppgaver i kaoset.
Med litt høy puls og nerver i forbindelse med flyturen fant vi endelig plassene våre på flyet. Flyturen gikk over all forventing - ingen fikk utbrudd eller sammenbrudd, og alle hadde det ganske fint. Assistentene var flinke til å bistå begge barna, og vi byttet plasser på flyet etter barnas ønsker og behov.
Da vi endelig ankom Tyrkia, kunne ferien begynne. Oppgavene var allerede delt ut, og vi hadde lagt en god plan på forhånd. Likevel har man alltid i bakhodet at ting kan endre seg underveis, spesielt med barn som har såpass mange utfordringer. Man vet aldri helt hva som kan skje.
Mennesker med autisme er ofte veldig glad i rutiner og forutsigbarhet, så en ukes ferietur til Tyrkia kan gå bra, men det kan også gå veldig dårlig. Det vet man aldri. Når barnet har utfordringer med det kognitive og har lite språk, er det vanskelig å vite om barnet egentlig forstår hva som skal skje.
De to første dagene var litt nervepirrende, da barnet syntes det var utfordrende med både varmen og støyen som var rundt bassengene og i spisesalen. Til tross for at assistenten gjorde sitt beste for å legge til rette, var ikke barnet helt fornøyd. Men på dag tre så løsnet det! Vi foreldre kunne senke skuldrene. Vi er imponert over assistentene som virkelig var på jobb. De tok ansvar for hvert sitt barn, noe som
gjorde at vi foreldre for første gang på veldig lenge kunne slappe av.
Barna fikk gjøre det de ønsket. Behovene til vår datter ble dekket, og vi fikk tid til oss selv, tid sammen og tid alene med hvert barn. Assistentene hjalp til under måltidene, når barnet hadde behov for å hvile på hotellrommet, i bassenget og med å hente mat og drikke til barna gjennom dagen. De passet også barna noen timer på kveldene så vi foreldre kunne ta en middag alene, eller bare gå en tur i de nydelige omgivelsene.
Vi foreldre har fått pustet ut, hvilt og hentet oss inn. Samtidig har vi fått kvalitetstid med barna uten å tenke på alt det huslige som ellers må gjøres hjemme i en travel hverdag. Med BPA på ferietur har vi fått være “bare foreldre” og kost oss med alt det hyggelige man kan gjøre sammen på ferie, mens assistenten har tatt seg av pleien som den personlige hygienen.
Assistentene jobbet 9 timer per dag, med 15 timer hviletid. Så på kvelden og natten hadde de fri og kunne styre kveldene sine selv. Vi bestilte to hotellrom som lå ved siden av hverandre, slik at vi i familien kunne få litt tid for oss selv, og assistentene fikk rom for seg selv. Vi møttes rundt frokosttid og var sammen stort sett hele dagen. Vi ordnet oss med en “base” for dagen, slik at vi hadde et møtepunkt. Dette fungerte veldig bra når noen ønsket å være ved bassenget, noen på stranden, og noen trengte en pause fra varmen og ville hvile på hotellrommet. Så møttes vi ved “basen” for å ta en matbit sammen.
Vi kommer til å reise med BPA ved en senere anledning. Det gir oss foreldre muligheten til å ivareta begge barnas behov og samtidig ivareta våre egne behov. Det har vært en god opplevelse, og det har gitt oss en frihet på̊ ferie som vi ikke har kjent på̊ tidligere. Vi er heldige som har funnet så engasjerte, omsorgsfulle og snille assistenter. Dette gjør all jobben verdt det. For det er en jobb å være arbeidsleder, men med litt innsats har vi sett at man kan få et godt team rundt vår datter.
Comments